Posttraumatisk stresslidelse er en diagnose som er kategorisert sammen med angstlidelser i DSM-systemet (DSM-IV som er det amerikanske diagnosesystemet for psykiske lidelser). Dette handler derfor om både stress og angst. Diagnosen består av fire hoveddimensjoner; forhold ved situasjonen som skjedde (A), gjenopplevelser av hendelsen (B), unngåelse og følelsesmessig nummenhet (C) og mental og fysiologisk aktivering (D).

Situasjonsbeskrivelse (A): Personen har vært utsatt for en traumatisk hendelse der han/hun opplevde, var vitne til eller ble konfrontert med en eller flere hendelser som innebar livsfare eller trussel om død eller om alvorlig skade eller trussel mot egen eller andres fysiske integritet. Hendelsen trenger med andre ord ikke være direkte rettet mot en selv, den kan også skje i forhold til andre. Personen skal ha reagert med intens angst, hjelpeløshet eller redsel på situasjonen. Hos barn kan dette istedet gi seg uttrykk i usammenhengende eller forstyrret atferd.

Gjenopplevelser (B): Gjenopplevelsene av den traumatiske hendelsen kan oppleves som påtrengende ubehagelige minner (bilder, tanker eller sansninger), plagsomme drømmer og/eller at man handler eller føler som om hendelsen skjer på nytt igjen. Personen opplever intenst psykisk ubehag ved å bli utsatt for indre eller ytre forhold som minner om den traumatiske hendelsen. Videre vil man oppleve fysiologiske reaksjoner (hjertebank, høy puls, svetting, skjelving osv.) når indre mentale eller ytre forhold ligner på noe som har med hendelsen å gjøre.

Unngåelse (C): Gjenopplevelsene kan bli så sterke og ubehagelige at personen i mer eller mindre grad unngår forhold som forbindes med den traumatiske hendelsen. Unngåelsen kan skje i forhold til både tanker og følelser. Mer konkret vil den traumatiserte personen unngå samtaler om det som skjedde og unngå aktiviteter, situasjoner eller mennesker som vekker minner om hendelsen. Unngåelsen kan være mer eller mindre konstant og omfattende. En mer konstant og vedvarende unnvikelse vil kunne svekke den generelle reaksjonsevnen pga. at mye energi går med på å kontrollere følelser og tanker, men også redusere hukommelsen for det som skjedde. Ved stor grad av unnvikelse vil personen som regel oppleve nedsatt interesse for eller deltagelse i aktiviteter som tidligere var betydningsfulle. Personen vil etter hvert føle seg fjern eller fremmedgjort og ha mindre tilgang på følelsene sine. Dette oppleves som om man blir tom for følelser. Resignasjon og manglende tro på fremtiden er andre konsekvenser.

Aktivering (D): Vedvarende symptomer på økt aktivering, hyperårvåkenhet, er vanlig etter traumer. Mange opplever overdreven vaktsomhet og økt mental beredskap. Her er forskerene noe delt i hva de har funnet, dvs. vedvarende aktivering blir ikke alltid funnet som ettervirkninger på traumer. Årsaken er nok at et vanlig reaksjonsforløp består i perioder med aktivering og perioder med nummenhet og fravær av reaksjoner. En langt mer vanlig form for aktviering er at man kvepper når man blir minnet på noe som forbindes med det som skjedde. Dette er sterkt dokumentert som en vanlig ettervirkning. Økt aktivering forstyrrer ofte søvnen vår, ved at det blir vanskelig å sovne om kvelden eller at søvnen om natten blir forstyrret med oppvåkninger. Konsentrasjonsproblemer er også svært vanlig. DSM-systemet inneholder også økt tendens til irritasjon og sinneutbrudd under aktiveringskategorien. Dette er nok noe mindre vanlig enn konsentrasjonsproblemene.
 

Det settes krav til at symptoemen/reaksjonene skal ha en viss varighet for at det skal kunne kategoriseres som PTSD. Videre skal det også gi et betydningsfullt ubehag eller funksjonssvikt sosialt, arbeidsmessig, eller på andre viktige områder.
 

PTSD slik det klassifiseres i ICD-10 (WHO, 1992), ligner svært mye på det som er beskrevet over. Symptomene er:

Gjenopplever traumet (påtrengende minnesbilder, flashbacks, drømmer)

Nummenhet, ikke emosjonell kontakt med andre.

Lite sosial reaktiv/responderende.

Anhedoni (gledeløshet).

Unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet.

Frykt og unngåelse av stimuli som minner om traumet.

Autonom hyperaktivering, uro og overdreven skvettenhet og søvnvansker.

Utbrudd av frykt, panikk eller aggresjon knyttet til påminnelser om traumet eller reaksjonene