FMR:
Force Mobile Reserve ble etablert som svar på alvorlige konfrontasjoner mellom Amal-militsen og FN-styrken året før. Riktignok hadde både Norbatt og enkelte andre bataljoner egne utrykningsstyrker, men disse kunne ikke uten videre brukes utenfor eget område, og FC, generalmajor Gustav Hägglund, besluttet å etablere en selvstendig, multinasjonal, utrykningsstyrke direkte under sin kommando – med høy beredskap, egenbeskyttelse og ildkraft. FMR får sin base – Camp Grotle – i Fijibatts område, i posisjon 1–15, ikke langt fra fijianernes bataljons-HQ i Qana.

Stedet var ikke tilfeldig valgt. Dette var på denne tida det uroligste hjørnet i UNIFIL AO, og lå samtidig sentralt i forhold til andre aktuelle problemområder. De nasjoner som hadde infanteribataljoner i UNIFIL bidro med hvert sitt taktiske element, en mekanisert tropp, til den felles utrykningsstyrken. Nasjoner med forsyningsansvar bidro med logistikkstøtte.
FC Hägglund ba om en mektropp, en bergings-/vedlikeholdsseksjon og sambandspersonell fra Norge. Norge nølte; den militære ledelsen ønsket ikke å stille et tilleggsbidrag på 31 soldater, og deltakelse i FMR måtte skje ved uttynning i Norbatt og Normaintcoy. Verkstedpersonellet tiltenkt FMR ble derfor værende i NMC, med FMR-oppdrag som første prioritet. Norbatt måtte avgi noe personell, og et tillegg på ni ble tilført kontingenten for å etablere mektroppen – Norplatoon. Senere ble tallet justert til ti, med et samlet norsk bidrag til FMR på 32 (33 den ene gangen Norge hadde sjefen). FMR var på plass i juni 1987, med personell fra ni nasjoner. Hovedutrustningen i FMR ble den finskproduserte SISU PPK, som også Finbatt var oppsatt med.
FMR var den eneste egentlige multinasjonale feltavdeling i UNIFIL. Det var en integrert styrke forlagt sammen i ett, felles leirområde – og som øvde og opererte sammen, under felles ledelse. Hver tropp var riktignok nasjonal, og bodde sammen – men i én leir. I felt skulle minst to nasjoner være representert under FN-flagget. FMR løste sitt oppdrag framfor alt gjennom patruljering og oppretting av CPer, men også løpende rekognosering. Oftest var troppene ute på selvstendige oppdrag, dvs. med to PPKer, men hele FMR skulle være forberedt på å opptre samlet – med full styrke.

Les mer på http://www.mil.no/unifil/start/styrken/organisering/